Filmforbundets klare anbefaling er å “gå på lønn”. Det vil si å være midlertidig ansatt arbeidstaker hos produsenten du jobber for. Dette anbefaler vi slik at du ikke mister tariffavtalenes fordeler, beskyttelse mot avbrudd og avlysninger av produksjoner, feriepenger, sykepenger og pensjon, og sist, men ikke minst: kollektiv forhandlingsrett.

Tariffavtalene gir fordeler til deg som går på lønn

Ved å være omfattet av en tariffavtale, som du kun er hvis du er går på lønn, får du mange økonomiske fordeler. Viktigst av alt er kanskje at du er beskyttet av våre minstelønnssatser, som sikrer deg mot å få lavere lønn enn satsene vi har forhandlet frem (men du kan selvfølgelig også forhandle høyere lønn). I tillegg får du gode overtidstillegg hvis du blir pålagt å jobbe utover alminnelig arbeidstid (dvs. mer enn 7,5 timer i løpet av en dag), og kompensasjon for tiden du er på reise. Du får også dekket kost og losji eller diettpenger, takket være bestemmelser i tariffavtalene våre.

I tillegg gir tariffavtalene en rekke goder utover de rent økonomiske. Et eksempel er ordningen med tillitsvalgte på produksjonene, som etableres av disse avtalene. Ved at det velges en tillitsvalgt på alle produksjoner, har filmarbeiderne en representant med ansvaret for å ta opp spørsmål og uenigheter knyttet til kontrakter og arbeidsvilkår på vegne av staben. I tillegg kan tillitsvalgt og produsent gjøre avtaler med virkning for stab, og på den måten legge til rette for et godt og effektivt samarbeid lokalt. Videre sørger tariffavtalene for standarden på overnattinger, og stiller krav til produksjonsplaner og bemanning av produksjoner.

Arbeidstakernes sikkerhetsnett

Som midlertidig ansatt arbeidstaker har du også en viktig “forsikring” ved den uheldige situasjonen at en produksjon må avbrytes eller utsettes. I slike tilfeller har du som er midlertidig ansatt krav på lønn ut oppsigelsestiden og/eller kompensasjon for bortfalt arbeid i henhold til tariffavtale, mens de som går på faktura som regel ender opp med å tape alt av inntekter fra bortfalt arbeid. TV- og filmbransjen er utsatt for mange usikkerhetsmomenter, og det kan være flere grunner til at en slik situasjon oppstår. Siden koronautbruddet har vi særlig sett at produksjoner har blitt nødt til å legge ned på grunn av sykdom i stab og/eller myndighetsrestriksjoner som gjør det umulig å gjennomføre som planlagt. Mange arbeidstakere i bransjen har gjennom pandemien nytt godt av vernet arbeidsmiljøloven og tariffavtalene gir i disse situasjonene.

Når du går på lønn vil du også ha et lovfestet krav på sosiale goder som f.eks. feriepenger, dagpenger og sykepenger. Disse godene er viktige elementer i den norske velferdsmodellen, og tilkommer alle arbeidstakere i Norge.

Takket være nye endringer i pensjonslovgivningen fra 2022, vil alle filmarbeidere som går på lønn også ha krav på pensjonsopptjening fra første krone. I tillegg er du som går på lønn sikret mot tap gjennom Lønnsgarantiordningen dersom produsenten går konkurs.
Hvis du fakturerer produsenten for arbeidet, har du derimot ikke krav på disse godene, og du må sørge for å dekke de såkalte “sosiale kostnadene” selv. Vår erfaring er dessverre at kostnadene fort vil overstige det tillegget du klarer å forhandle frem. Om du derimot går på lønn, er produsenten er lovpålagt å dekke de sosiale kostnadene knyttet til arbeidsforholdet ditt.

Langsiktige fordeler ved å gå på lønn

I tillegg til de umiddelbare økonomiske og sosiale fordelene ved å gå på lønn, har filmarbeiderne som ansettes midlertid også fordeler på sikt ved at de får såkalt “kollektiv forhandlingsrett”. Som arbeidstaker har du nemlig retten til å la din arbeidstakerorganisasjon fremforhandle bedre arbeidsvilkår for deg og dine kollegaer gjennom tariffavtaler. Filmforbundets overenskomster, som i dag sikrer en rekke fordeler til deg som jobber på spillefilm-, TV-drama- og TV-underholdningsproduksjoner, er eksempler på hva arbeidstakerne kan oppnå gjennom kollektiv forhandlingsrett.

Det er en utbredt praksis i Norge å lage tariffavtaler gjennom kollektive forhandlinger. Generelt er det også bred enighet om at den norske arbeidslivsmodellen fungerer godt, i alle fall sammenlignet med andre land der den enkelte arbeidstaker i større grad er overlatt til seg selv. Kollektive forhandlinger bøter nemlig med en grunnleggende utfordring i arbeidslivet: styrkeforholdet mellom arbeidsgiveren og den enkelte arbeidstakeren. Arbeidstakeren er normalt den svake parten i forhandlingene. I TV- og filmbransjen er dette kanskje mer sant enn i næringslivet ellers, ettersom filmarbeidere som regel er avhengige av å hele tiden skaffe nye jobber for å forsørge seg selv. I en bransje hvor det er mange om beinet, vil det fort kunne bli “arbeidsgivers marked”, der arbeidsgiveren dikterer arbeidsvilkårene. Kollektive forhandlinger jevner ut styrkeforholdet. Flere arbeidstakere som står sammen om bedre arbeidsvilkår har større gjennomslagskraft enn enkeltindivider. I tillegg gir loven arbeidstakerne et viktig våpen i forhandlingene: retten til å streike for å få gjennomslag for sine krav. Denne kombinasjonen har gang på gang vist seg å være et effektivt virkemiddel for å bedre arbeidsvilkårene i bransjen som helhet. Et eksempel er da vi etter en årelang drakamp og en streik fikk på plass et minstelønnssystem for TV-dramaproduksjoner i 2020. Vi anbefaler deg å gå på lønn, slik at Filmforbundet kan fortsette arbeidet for bedre arbeidsvilkår for deg og dine kollegaer nå og på sikt.

Som TV- og filmarbeider må du følge instruksjoner fra produsenten og strenge produksjonsplaner og tidsskjemaer. Som hovedregel blir du derfor ansett for å utføre arbeid “i annens tjeneste”, og du er definert som “arbeidstaker” etter reglene i arbeidsmiljøloven. Den enkelte inngår arbeidsavtaler som danner grunnlaget for tidsbegrensede arbeidsforhold hos ulike produsenter og mottar lønn som betaling for arbeidet. Motsatsen til dette er å jobbe som selvstendig næringsdrivende, det vil si en oppdragstaker som fakturerer sine oppdragsgivere. En selvstendig næringsdrivende utfører arbeid for egen regning og risiko og er ikke omfattet av arbeidsmiljølovens regler.

I praksis jobber flertallet av filmarbeidere i dag som midlertidig ansatte arbeidstakere. Filmforbundets tariffavtaler med Virke er i seg selv bevis på dette, da disse ikke ville blitt til uten at et stort antall arbeidstakere hadde gitt oss mandatet til å forhandle disse avtalene kollektivt. At arbeidsforhold er den klare hovedregelen i TV- og filmbransjen følger også av felleserklæringen som i sin tid ble gitt av Filmforbundet og Norske film- og TV-produsenters forening. I denne erklæringen legger foreningene dessuten til grunn at partene skriftlig skal avklare eventuelle unntak fra hovedregelen, og at det i kontrakten mellom produsent og filmarbeider tydelig skal fremgå i hvilken egenskap filmarbeideren opptrer og anses som selvstendig næringsdrivende. I TV- og filmbransjen har det derfor lenge vært en forutsetning om at arbeidstakerstatus er hovedregelen, og at eventuelle unntak krever skriftlig begrunnelse.

Selv om flertallet av filmarbeidere ansettes på midlertidige ansettelseskontrakter og regnes som arbeidstakere, fører utstrakt og misvisende bruk av uttrykk som “selvstendig” og “frilanser” ofte til forvirring rundt hvilken status den enkelte filmarbeideren har. Begrepsbruken henger igjen fra gammelt av, da TV- og filmarbeidere i all hovedsak tok prosjektoppdrag som selvstendige næringsdrivende. Denne situasjonen tilhører fortiden, men den innarbeidede begrepsbruken i bransjen fører likevel stadig vekk til at produksjonsselskapene klassifiserer filmarbeiderne som selvstendige næringsdrivende når de egentlig er å regne som “arbeidstakere” i lovens forstand.

Det er også mange som oppfatter klassifiseringen som arbeidstaker eller selvstendig som valgfri, og Filmforbundet ser eksempler på at arbeidstakerne får “tilbud” om å enten motta lønn (som arbeidstaker) eller fakturere (som selvstendig næringsdrivende), uavhengig av om det faktisk er et arbeidsforhold eller et oppdragsforhold partene er i ferd med å inngå. Rettslig sett er det imidlertid ikke snakk om et valg, men heller en lovfestet plikt for arbeidsgiver til å foreta korrekt klassifisering. Klassifiseringen er altså ikke basert på frivillighet.

Feilaktig klassifisering som frilanser eller selvstendig næringsdrivende får økonomiske konsekvenser for medlemmene våre når de skal søke om stønader fra NAV. For eksempel skjer det at produsenter ber arbeidstakere melde seg til NAV som frilansere eller selvstendig næringsdrivende ved søknad om f.eks. sykepenger, selv om de utvilsomt er arbeidstakere både etter kontrakten og loven. Saksbehandlerne til NAV har heller har ikke alltid kjennskap til TV- og filmbransjen. Vi har sett at TV- og filmarbeidere som søker veiledning hos NAV uten å vise til sine kontrakter, fort havner feilaktig i kategorien “frilanser” eller “selvstendig næringsdrivende”. I praksis fører dette til at arbeidstakerne får mindre støtte enn de har krav på etter regelverket.

Det er også i produsentens egen interesse å ha deg på lønn, fordi den har en plikt til å til å betale arbeidsgiveravgift for alle som faller inn under lovens definisjon av en “arbeidstaker”. Ved å feilklassifisere deg løper produsenten dermed en risiko for å bli tatt ved bokettersyn i å ikke betale avgift til staten. Det kan medføre økonomiske krav og eventuelle søksmål mot produsenten fra Skatteetaten.

Filmforbundet jobber for å øke fokuset rundt TV- og filmarbeidernes arbeidstakerstatus for å unngå at slike feil skjer. Er du medlem i Filmforbundet kan du kontakte vår juridiske avdeling for hjelp med å finne ut hvilken status du har, og om du får det du har krav på etter loven.

For å sikre at din faktura dekker de kostnadene du selv må stå for som selvstendig næringsdrivende – også kjent som de “sosiale kostnadene”, som for en arbeidstaker dekkes av arbeidsgiver – må du ha en høyere sats enn de som går på lønn. Da må du forhandle med produsenten om et påslag på vederlaget ditt som må ta høyde for følgende utgifter:

Feriepenger: 10,2 %
Tap av rettigheter i folketrygden: 15,8 %
Trygdeavgiftsforhøyelse: 3,2 %
Frivillig yrkesskadeforsikring: 0,4 %
Utgifter til kontorhold/regnskap: 5 %

Ideelt sett bør du derfor forhandle frem et påslag på 34,6 % for å veie opp for dine ekstrautgifter som selvstendig næringsdrivende. Vår erfaring er dessverre at kostnadene fort vil overstige det tillegget du klarer å forhandle frem. Oslo tingretts dom av 20. april 2007 (07-002501 TVI-OT R/04) illustrerer dette. Saken stod mellom en rekke filmarbeidere (saksøkerne) og Sebastians Verdens Production AS (saksøkte).

Dommeren uttalte at:
“Det er på det rene at fakturering medfører færre utgifter for saksøkte, men flere utgifter for saksøkerne. Det har formodningen mot seg at saksøkerne skulle akseptere en slik oppgjørsform uten kompensasjon. Flere av saksøkerne og i tillegg også Sverre Pedersen fra Norsk filmforbund, har forklart at det er alminnelig å legge til 20-26 % sosiale utgifter i de tilfellene stabsmedlemmer leverer faktura. Dette er en uskreven sedvane i bransjen. Saksøkte synes å være relativt ny i bransjen og retten betviler ikke at sedvanen var ukjent for saksøkte. Det må imidlertid være saksøkte som bærer risikoen for at det finnes sedvaner på området han ønsker å etablere seg i, som for ham er ukjente. Når sedvanen er såpass godt kjent som saksøkere og vitner gir uttrykk for, og den også er svært rimelig, legger retten til grunn at sedvanen gjelder også for saksøkte. De av saksøkeme som har lagt til 20% for sosiale utgifter vil ha krav på å få disse dekket.“

Dommerens uttalelser er prinsipielle og bekrefter at det har etablert seg en praksis i bransjen for at fakturerende filmarbeidere kan legge til 20-26 % i sosiale utgifter. Som forklart er dette etter Filmforbundets oppfatning ikke nok for å dekke opp for de faktiske merutgiftene du vil ha dersom du går på faktura. Om du istedenfor går på lønn unngår du dette problemet, ettersom det da er produsenten som er ansvarlig for å dekke de sosiale kostnadene.

Hvis du går på lønn er det forskjellige fremgangsmåter avhengig av om produsenten ikke kan betale, eller om produsenten ikke vil betale. Du kan lese mer om disse fremgangsmåtene her.

Dersom produsenten ikke kan betale, vil du som går på lønn kunne få dekket tapet ditt gjennom lønnsgarantiordningen til NAV. Du kan lese mer om denne ordningen her. Dette er en av mange årsaker til at vi anbefaler våre medlemmer å gå på lønn.

Dersom du har fått kontrakt for en såkalt SU-stilling, eller “særlig uavhengig stilling”, innebærer det at du er unntatt fra reglene om arbeidstid og heller ikke vil få overtidsbetalt.

Arbeidsmiljøloven åpner for at denne typen stillinger kan gis til arbeidstakere som har høy grad av frihet når det kommer til å legge opp sin egen arbeidshverdag, og det forutsettes at den enkelte selv kan bestemme når og hvilke arbeidsoppgaver som skal gjennomføres og hvordan. Dette er imidlertid et snevert unntak som det skal en mye til for å kunne anvende. Ofte er det heller ikke lønnsomt for den enkelte arbeidstaker, som mister overtidsbetalt etter faktisk antall arbeidstimer.

Det avgjørende er ikke hva som står i kontrakten, men stillingens reelle innhold. Etter Filmforbundets syn er det som regel ikke lov til å ansette filmarbeidere i SU-stilling, ettersom arbeidshverdagen krever høy grad av samhandling med andre mennesker og vil være styrt av produksjonsplaner og instruksjoner fra overordnede/produsent.

Filmforbundets juridiske avdeling ser ofte tilfeller av at våre medlemmer blir forsøkt ansatt i SU-stilling som gjør at de ikke får overtidsbetaling, uten at det er grunnlag i loven for å gjøre det. Da kan våre jurister bistå med å korrigere dette før skaden skjer og sørge for at kontrakten blir korrekt før signering, slik at våre medlemmer får den overtidsbetalingen som de har krav på etter lov og tariff.

Dessverre skjer det også at vi får henvendelser fra medlemmer som allerede har jobbet flerfoldige timer uten overtidsbetaling, og der det viser seg at medlemmet på ulovlig vis har blitt ansatt i en SU-stilling. I de alvorligste tilfellene har vi fremsatt krav om overtidsbetaling på vegne av den enkelte overfor produsent og sørget for kompensasjon.

Om du er usikker på om du kan ansettes i SU-stilling, anbefaler vi våre medlemmer å etterspørre produsentens vurdering (skriftlig) på hvorfor de mener stillingen er særlig uavhengig, slik at våre jurister kan hjelpe deg med å vurdere om stemmer. Er stillingen ikke særlig uavhengig, er det ulovlig å gi deg “pakkepris” hvor all overtid er inkludert i lønna. Da skal du ha en kontrakt som gir deg overtidsbetalt som normalt i henhold til innleverte timelister.

Mange lurer på hvordan de skal regne ut ansienniteten sin. I utgangspunktet er det opp til den enkelte TV-/filmarbeider og produsent å bli enige om ansiennitet. Filmforbundet har imidlertid utarbeidet en veileder med retningslinjer som kan være til hjelp ved vurderingen.